I dag er det mer tillatt å føle det man faktisk føler, eller kjenne på følelsene sine, enn det var for 50 eller 100 år siden. Sånn sett er vi heldige, men fremdeles er det mange rundt om i verden som ikke gir utløp for hva de tenker og føler. For noen er det kanskje lettest å fortrenge følelsene, men undertrykkende følelser kan tære et menneske i stykker.
Diktet er skrevet av Inger Hagerup, og det er en beskrivelse av den Amerikanske dikteren Emily Dickinson og diktet er skrevet til og om henne.
Diktet omhandler en kvinne som er den "perfekte" husmor på den tiden som Emily Dickinson levde (1800-tallet). Inger Hagerup oversatte mange av Emily Dickinsons dikt og følte seg veldig nært knyttet til henne. "Min åndelige søster- den som har gjort best for meg er Emily Dickinson. Hun var fantastisk.
"Diktet beskriver denne kvinnens hverdag og hvordan samfunnet og de rundt henne ser på henne. Deretter går diktet mer inn i hvordan hun føler, og leseren får se hvordan hun er i det skjulte. Da ser man en undertrykt person som har stengt av følelsene sine. Det er et trist dikt, man får følelsen av noe som har gått tapt, og det utrykker håpløshet, depresjon og undertrykkelse.
Diktet har et klassisk oppsett, hver andre og fjerde linje i hver strofe har enderim. Det har 5 strofer, og like mange stavelser i hver linje. Dette er også noe som er typisk for Inger Hagerups dikt.
Analyse av komposisjonen: Diktet begynner med en beskrivelse av Emily Dickinson, og midt i diktet er det et vendepunkt (andre linje i tredje vers).Meget spinkel. Meget liten: Gir bilde av en ung pike som fortsatt var barnlig. Alltid sirlig kledd i hvitt: Hvitt er et bilde på uskyldighet.Første og andre strofe viser til idealkvinnes liv på den tiden. Presset om å være idealkvinnen, er et press mange kvinner kjenner på i dag også. Hver verselinje beskriver hennes travle og perfekte hverdag. I disse to første strofene blir Dickinson beskrevet som en uskyldig og ung kvinne. Antydningen til vendepunktet er: " Slik går dagens dukkelek."Her får man se en antydning til at alt det hun gjør, er bare en fasade, og hun bare viser et skall og ikke den hun egentlig er. I de neste setningene kommer vendepunktet: " Den skjulte ilden herjet, og det stumme skriket skrek". Dette vendepunktet bekrefter det at hun har smerte inni seg, som hun ikke viser, men lider av i det stille. ( stumme skriket)
Videre beveger diktet seg i en mørkere retning, hvor leseren blir vitne til en kvinne som gjemmer seg/låser seg bort for seg selv og andre."Og bak jomfruburets låste dør, og lette blondekapper". Det er et symbol på at hun låser seg selv inne, og andre ute. Dette kan også være et symbol på at hun er bundet til sitt barndomshjem. Her kan man koble til Emily Dickinson selv. Hele livet levde hun veldig tilbaketrukket sammen med foreldrene sine, fikk aldri flyttet hjemmefra og fikk dermed aldri frigjort seg. De diktene hun gav ut i sin levetid, ble utgitt under under anonymt navn navn, og foreldrene visste ikke noe om diktingen hennes.¨
Diktet fortsetter: "Lå en fremmed ingen kjente" Hun har to personligheter, en når hun er alene og en annen når hun er sammen med andre.I den siste strofen beskriver Hagerup kvinnen som en kirurg, kanskje nettopp fordi hun har blitt kald og følelsesløs, som mange kirurger er kjent for å være. "(…) og lyttet til sin egne nakne smerte(…)" her er det trykk på "nakne smerte" som kan være et symbol på at nå er smerten klar, kraftig og avkledd. Alt som hun bærer på og gjemmer bort, har kommet frem og blitt så altfor tungt."og mens puten kvalte (…)" det at hun skriker i puten, viser at hun er veldig redd for at noen skal se hvordan hun egentlig føler. Emily Dickinson var oppdratt til å holde seg i bakgrunnen og ikke belaste andre med plager og sorger. Dette kan man koble opp til kvinnesyn og pikeoppdragelse på denne tiden. Et litt gammeldags kvinnesyn og pikeoppdragelse henger fremdeles noe igjen i mange samfunn. Foreldre er fremdeles strengere mot døtrene sine enn de er mot sønnene sine, i en mindre grad enn det var før i tiden selvfølgelig, men noe henger fremdeles igjen.
"(…) obduserte hun sitt hjerte" Hjerte døde fordi ingen så henne og fordi hun ikke tok sine følelser på alvor, men gjemte dem langt inne. ”Obduserte” kan være et bilde på at hun har blitt kald og klinisk og at nå var det for sent. Dette diktet var, som tidligere nevnt, dedikert til Emily Dickinson, men på mange måter kan det fremdeles være dagsaktuelt. Mange unge, og for så vidt eldre, sliter med depresjoner og usikkerhet, usikkerhet på hvem de selv er og om de våger å være den personen. I dagens samfunn er det ikke alltid like lett å være ung, eller bare være menneske i det hele tatt. Presset er kanskje høyere enn noen gang. Media, blant annet, er flinke til å demonstrere hvem vi egentlig bør være og hvordan vi bør se ut. Unge har i dag generelt hardt press på seg, både fra hjemmet og fra skolen. Det viktigste i livet er fremdeles å oppnå prestisjeyrkene, en hau med "gode" venner, lekker bil, heldig utseende og en lykkelig familie. Da er du vellykket og helt nødvendigvis også kjempelykkelig.
